Birgittinerordenens helgener

Hellige Birgitta av Sverige

Birgitta er mest kjent for sine åpenbaringer og sitt eget strenge liv i bønn og askese; og for klosterordenen som hun grunnla.

Slik kan hun være et forbilde for religiøst liv for alle kristne. På grunn av sin store kjærlighet til Kristus og til Kirken ble hun en uredd veileder av kirkelige og verdslige ledere i sin samtid. Hun var gjenerøs overfor de fattige og lidende, og som en sterk mor kan hun stå som modell for alle dagens kvinner.

Den 1 oktober 1999 kåret pave Johannes Paul II den hellige Birgitta til vernehelgen for Europa.

Hellige moder Elisabeth Hesselblad

I dette århundre grunnla moder Elisabeth på nytt Birgittinerordenen. Hun kalles «den andre Birgitta», på grunn av sin innsats for å gjøre den hellige Birgitta mer kjent og for å ha gjennopprettet ordenen. Slik ble den hellige Birgittas arv videreført i vår tid. Moder Elisabeth døde i 1957 i Roma hvor hun den 9 April i 2000 ble saligkåret av pave Johannes Paul II.

"Moses løftet opp sine armer i bønn da Israels folk var i strid, men våre åndelige armer må alltid være oppløftet, ikke bare i koret og når vi er på kne men hvor vi enn er; hvor hen vi enn er kalt."

Moder Elisabeth, desember 1950

Helligkåret 5. juni 2016 av pave Frans.

Hellige Richard Reynolds

Birgittiner-munk ved Syon Abbey, Hellige Richard Reynolds, led martyrdøden på Tyburn i forsvaret av den katolske tro,
4. mai 1535.
Kanonisert av pave Paul VI, 25 oktober 1970.

Richard Reynolds ble født omkring 1487. Stedet for hans fødsel er usikkert, men han var trolig fra Reynolds-familien fra Pinhoe, Devon.

Han ble valgt til medlem av Corpus Christie College, Cambridge i 1510, ble en Bachelor of Divinity i 1513 og ble utnevnt til University preacher. Den 13 juni samme år ble han Birgittiner-munk ved Syon Abbey, Isleworth.

Hans samtidige beskrev ham som en av de fremste forkynnere og forskere i sin tid, og en mann med en engels ansikt og en engels liv. Han var en personlig venn av Hellige John Fisher og Thomas More.

Han ble arrestert og pålagt å avlegge ed til Kong Henrik VIII som Den engelske kirkes åndelige overhode. Han nektet, og led martyrdøden 4. mai 1535 sammen med tre karteuser priorer og John Hale, prest i Islewort.

Hellige Richard var den siste av disse fem heroiske protomartyrene fra reformasjonstiden som entret skafottet.

Da han så den brutale og grusomme henrettelsen av sine følgesvenner, oppmuntret han dem med løfte om en "lykkelig bankett og middag i himmelen etter den skarpe frokosten på jorden."

La oss be:

Gud i din nåde, lar du den hellige Richard
være blant dem som led martyrdøden
for sin trofasthet til apostelen Peters stol.
La oss følge hans eksempel og på hans forbønn få leve
i kjærlig lydighet til Den hellige stol,
og forblir hengivne og trofaste helt opptil døden. Amen

Hellig Richard Reynolds,
Be for oss.

Salige søster Marie Francoise Lacroix (1753-1794) og
salige søster Anne-Marie Erraux (1762-1794)

BESTARUM ANNÆ MARIÆ ET MARIÆ FRANCISCÆ

VIRGINUM ET MARTYRUM

Begge tilhørte klosteret i Valencienne, Frankrike, og opplevde der kampen mot kirken og klostrene under den franske revolusjon. De opplevde at deres kloster ble stengt. Begge vendte hjem til sine familier for snarest mulig å gjenoppta klosterlivet. De to viste en stor kjærlighet til det kallet de engang har valgt.

De to unge Birgittasøstrene forstod etterhvert at det var umulig å vende tilbake til deres kloster. Derfor henvendte de seg til Ursulinerne i Valencienne og ba om opptakelse i deres kommunitet. Klosterlivet var blitt deres andre natur som de ikke kunne leve foruten.

Også ursulinerne måtte flytte fra sitt kloster, men de lyktes med å gjennopprette et kloster i Mons. De to Birgittasøstrene fikk slutte seg til dem som gjester. Men i 1794 ble også dette klosteret konfiskert og omgjort til fengsel. Søstrene var de første innsatte, fengslet på grunn av sitt ordensliv.

Søstrene skjønte snart at deres hengivenhet til Gud som de lovet ved løfteavleggelsen, snart skulle fullbyrdes i virkelighet. Sr. Anne Marie skriver til sin bror: "
Jeg kan ikke uttrykke hvor lykkelig jeg skal gi mitt blod for troen ... og at jeg snart skal forlate denne verdens fengsel og flytte til de evige boliger. Må Gud gi meg den nåde at jeg kan holde ut til det siste, (det har jeg behov for), og bevare kjærligheten til Kristus. Måtte dere alle, du og mine kjære foreldre, forbli forenet i ett hjerte og ett sinn. Med Guds barmhjertighet håper jeg å se dere alle igjen i himmelen. Jeg nedkaller over dere alle himmelens velsignelse. Din søster Anne Marie."

De to Birgittasøstrene ble ført til guillotinen den 23. Oktober 1794. Om morgenen fikk de lov til å motta den hellige kommunionen. Så ble de brakt til retterstedet i små vogner. De fikk ikke lov til å ha på sin ordensdrakt. På veien til guillotinen sang de Te Deum og det lauretanske litaniet (litaniet til Den hellige jomfru Maria). De gjorde hva de kunne for å oppmuntre hverandre. Søstrene var ikke overmennesker som ikke kjente angst og redsel. Sr. Anne- Marie skal på veien til retterstedet ha sagt:
"Måtte Gud gi meg utholdenhet til det siste, fordi jeg har stort behov for den".

Sr. Marie Francoise Lacroix og Sr. Anne-Marie Erraux ble saligkåret av pave Benedikt XV 13. juni 1920.

Fra Proprium liturgiæ horarum.

Guds tjener moder M. Riccarda Beauchamp Hambrough

Moder M. Riccarda Beauchamp Hambrough ble født i London den 10. september 1887. Hun fullførte sine første studier ved Jesuhjertesøstrenes kloster i England, hvor hun også deltok på kurs i sang og musikk. Etter å få opplevd den Salige Elisabeth gjennom p. Benedict Williamson i 1914, dro hun til Roma for å være nær Salige Elisabeth, bli hennes disippel og trofaste følgesvenn i Roma og i utlandet. I 1918 avla hun sine evige løfter i House of Via Corsica. Hun tok ansvar for ulike oppdrag, og i 1923 finner vi henne i Stockholm for innvielsen av den første Birgittinske grunnleggelse i Sverige siden den protestantiske reformasjonen. Tilbake i Roma 1924, flyttet hun fra Via delle Isole til Piazza Farnese i 1931, der hun ble frem til sin død.

Fra 1931 til 1966 var hun Guds tjener, i stillhet og trofast oppmerksomhet til moder Elisabeth. Sammen med henne ble hun den sanne hovedpersonen i den nye birgittinske familiens liv og vekst.

I 1935 var hun tilbake i Sverige til klosterets innvielse i Vadstena. Hun ledsaget Moder Elisabeth da hun presenterte klosterreglene av 1940 til pave Pius XII for godkjenning, og fremmet ønsket av at den nye Stiftelsen ble navngitt Den Aller Helligste Frelserens Orden. Den 24. april 1957 ble moder Riccarda vitne til at den Salige Elisabeths gikk bort. Ett år senere, den 3. mai 1958, ble hun valgt til den første general-abbedisse etter grunnleggeren. Den stillingen hadde hun frem til 1964. Hun døde i klosteret på Piazza Farnese den 26. juni 1966 i hellighets ry.

Hun var en bønnens kvinne, med forbilledlige egenskaper og atferd. Hennes liv var en varig meditasjon om det guddommelige mysteriet, det eneste lys som opplyste stillheten i hennes bønner og endeløse timer i tilbedelse av Det hellige sakrament. Hun aksepterte villig piner og lidelse. Hun styrte ordenen i vanskelige tider, alltid med stor vennlighet og oppmerksomhet. Hun skilte seg ut som en from veileder av noviser, en vaktsom leder og en omtenksom søster. Som general-abbedisse var hun i stand til å innlemme den Salige Elisabeths profetier med tegn på fornyelsen som fulgte Det annet Vatikan-konsilet. Dette ble avsluttet bare ett år før hennes død.

Guds tjener moder M. Catherine Flanagan

Moder M. Catherine Flanagan ble født i London den 17. juli 1892 av irske foreldre. Hun vokste opp i en ganske streng, men kjærlig og varm familieatmosfære. Fra barndommen av vokste hun opp i nær kontakt med sakramentene og liturgien, som hun dypt elsket.

I september 1911, veiledet av P. Benedict Williamson, pastor i St. Gregory menighet i London, trådte hun inn i Birgittahuset i Piazza Farnese for å følge Guds kall, og være medlem av det første birgittinske felleskap i Roma. Mellom 1913 og 1915 fullførte hun det første trinnet av åndelige dannelse og tok de første løfter. Hun ble der til 1927 da hun ble sendt til Sverige for ett år. Senere finner vi henne som Moder i Lugano (1928), England (1931), og Vadstena (1935). I 1939 flyttet hun til Djursholm hvor hun ble rammet av en uhelbredelig sykdom. Det førte til at hun kom til et katolsk sykehjem i Stockholm, hvor hun tilbrakte de siste månedene av sitt liv i store lidelser, i bønn for Sverige og som oppbyggelse for alle ved sitt eksempel. Hun døde den 19. mars 1941 med klare tegn til å ha vært forutvalgt, og i kjærlig samsvar med Herrens vilje. Den 22. mars 1941 ble hennes kropp overført til den gamle kirkegården i Vadstena, hvor den fortsatt hviler.

I hele sitt liv var hun alltid tilgjengelig for og oppriktig trofast mot Guds forsyn, som i den siste perioden av hennes liv lot henne bære korsets merke.

Guds tjener søster M. Maddalena Moccia

Søster M. Maddalena Moccia ble født i Napoli den 1. august 1898 av velstående foreldre, som dessverre brydde seg lite om den religiøse utdannelsen av deres døtre. I 1913 gikk hun inn i Ursulinisøstrenes kollegium i Roma i Via Nomentana. Der ble hennes trosopplevelse så sterkt utviklet at hun selv modnet ideen til å tre inn i det religiøse liv.

Det hun skrev i november 1915, etter den åndelige retrett hos Ursulini i Roma, er svært viktig:

“Før jeg nådde dette hellige Guds hus i selskap med disse hellige og sjenerøse Kristi bruder, hadde jeg aldri forestilt meg hva en retrett kunne være. Nå har jeg to ganger opplevd hva en retrett kunne være. For en fryd, for en glede! Aldri i verden hadde jeg hørt og møtt min venn Jesus som slik Ursulini nå har gjort ham kjent for meg. Aldri hadde jeg tilbedt og elsket ham som jeg nå gjør spontant, uten noen behov for oppmuntring. Jeg hører ofte hans røst, og han rører min sjel ved sin nåde.”

Hun trådte inn i det birgittinske felleskap i Via delle Isole 34 i Roma, der følte hun en sterk tiltrekning. Her ble hun akseptert som en postulant den 29. desember 1920, tok navnet søster M. Maddalena av den korsfestede Jesus. Den 23. juli 1921 tok hun den religiøse drakt, men i september samme året, fikk hun de første symptomene på en sykdom som ville føre til hennes død: tuberkulose. Den 20. februar 1922 tok hun de evige løfter, etter bare syv måneder i novisiatet, og den 20. april 1922 døde hun i Roma i hellighets ry. Hun hadde sagt til den salige moder Elisabeth: “Jeg blir din engel i himmelen.”